Hjem

 



Å se dypt – noen betraktninger om syn og zen

Kåre Landfald

Nybegynnerens hjerte har en uendelighet av muligheter, men ekspertens har kun få.- Shunryu Suzuki (1905-1971)

Vårt "selv" består utelukkende av "ikke-selv"-elementer, sier buddhismen. Å se en annen på en dyp måte er å se seg selv i den andre, og den andre i seg selv. Å se inn i seg selv på en dyp måte er å se universet i, eller gjennom, seg selv.

Man trenger ikke gå til buddhismen for å finne uttrykk for denne forståelsen. Fra William Blake (1757-1827) har vi, for eksempel, dette verset (fra Auguries of innocence):

To see a world in a grain of sand
and a heaven in a wild flower,
hold infinity in the palm of your hand
and eternity in an hour

For buddhismen er "dyp seing" både mål og metode. Zen-buddhismens grunnsats, eller programerklæring, handler om dyp seing. Den knyttes gjerne til Bodhidharma, zen-buddhismens halv-mytiske grunnlegger i Kina på 500-tallet. I følge Bodhidarma er zen:

en spesiell overføring utenfor skriftene, ikke basert på ord eller bokstaver, en direkte peking til hjertet av virkeligheten slik at vi kan se inn i vår egen natur og våkne opp.

Zen-buddhismen skiller seg fra andre buddhistiske retninger i sine metoder heller enn i mål og innhold. Ordet "buddhisme" stammer fra sanskrit-verbet Budh, som betyr å vite eller å våkne opp. Den som vet, den som våkner opp kalles en buddha. Zen betyr "meditasjon", og zen-buddhismens grunnleggende metode er zazen, eller sittende meditasjon. Zen legger vekt på sittende meditasjon som en vei til inn-sikt, til å se inn i sin sanne natur, til opplysning eller oppvåkning. Men enhver hverdagslig aktivitet kan forstås som meditativ, og på den måten innebære et dypt syn inn i verdens "slikhet", eller sanne natur, dersom oppmerksomheten rundt aktiviteten er riktig.

Når man ser inn i sin sanne natur oppløses i følge buddhismen skillet mellom subjekt og objekt; man blir ett med sin erfaring, og erfaringen blir ett med en selv. "Sinn" og "verden" blir uatskillelige. Innholdet i denne inn-sikten kan ikke uttrykkes i ord. Språkets grense overskrides i erfaringen, virkeliggjørelsen av en enhet mellom, eller en overskridelse av, subjekt og objekt, kropp og sinn, meg selv og andre.

Den japanske zen-mesteren Dogen (1200-1253) uttrykker det slik:

Å studere buddhisme er å studere seg selv.
Å studere seg selv er å glemme seg selv.
Å glemme seg selv er å bli opplyst av alle ting.

Å glemme seg selv er å bli opplyst av alle ting. Det vil si: for å få innsikt er det nødvendig av å få tilgang til en opprinnelig ro eller tomhet. Denne tomheten—som man ikke kan tenke seg frem til, men som kan erfares eller virkeliggjøres—rommer alt, på samme måte som et stort, tomt rom er åpent for alt man måtte ønske å fylle det med. Jo mer tomhet man blir, desto mer og sterkere er man—i eksistensiell eller spirituell forstand.

For oss i vesten er det imidlertid lett å tolke buddhismens tomhetstenkning som nihilistisk. Det synes som om buddhismen sier at ingenting finnes, at alt er en illusjon, at man må fjerne seg fra alle lidenskaper og alt som betyr noe i livet, og at lykken, eller nirvana, er en total utslettelse av alt, eller intetheten selv. Med en slik fortolkning vil buddhismen fremstå som en livsfornektende lære. Buddhismen vil si at dette er en feil forståelse. Den tomheten buddhismen snakker om er noe annet enn intethet. Å tro på intetheten er enda verre, enda farligere, enn å tro på et uforanderlig, isolert, selv-tilstrekkelig selv. Buddhismen er livsbejaende, men det livet man bejaer har en annen og dypere karakter enn det som er gitt for intellektet og begjæret.

BODH

Zen ser på metafysisk tenkning som noe som kan hindre heller enn å bidra til den ønskede opplysning. Zen-eleven oppfordres til meditasjon og praksis heller enn å gruble over filosofiske spørsmål. Det er for zen bare én måte å finne ut hva som menes med å "se dypt", og det er å gjøre det. Inn-sikten følger ikke som et resultat av boklige studier. Metoden er riktig meditasjon, riktig praksis.

Tross erklæringen om en overføring hinsides ord og bokstaver benytter zen ord og tekster, og zen-lektyren er volumiøs. Men zen-filosofi handler mer om metoder og praksis enn om teorier om verden. Tekstene tilfredstiller sjelden vestlige kriterier til filosofisk analyse. Det kan de heller ikke gjøre, bortsett fra når de analyserer via negativa, gjennom benektelser, ettersom zen-buddhismens mål—såvel som middel—er en ikke-dualistisk erfaring eller virkeliggjørelse, hinsides ord og begreper. Zen-tekster er verktøy, metoder, påfunn for å få leseren til å se i den retningen som ordene peker, på det som ordene ikke uttrykker og heller ikke kan uttrykke. En zen-tekst er en finger som peker på månen. Leseren må selv se månen. Ser man på fingeren i stedet for på månen er tekstene et hinder i stedet for en hjelp.

Men det menneskelige sinn, sier buddhismen, lever i sterk grad i en verden av ord og begreper, av ting adskilt fra ting og egenskaper atskilt fra egenskaper, og har derfor store vanskeligheter med trekke blikket vekk fra fingeren og mot det som fingeren peker på. Fingeren forveksles med månen. Verden fremstår som oppdelt i bestanddeler og isolerte begivenheter, og ordene uttrykker, eller representerer, denne oppdelingen.

Det er vanskelig å tenke seg at det skulle være anderledes. Det går da heller ikke an å tenke det anderledes, i følge buddhismen. Det må erfares, levendegjøres. Zen er ikke filosofi, zen er livet selv.

Og livet selv er, for zen, tilgjengelig bare gjennom en dypere kontakt med våre følelser. Veien til innsikt går gjennom hjertet. Negative følelser som sinne og hat blokkerer for innsikt, nøytrale og positive følelser som sinnslikevekt og glede åpner for innsikt. Vi må se inn i hjertet og med hjertet, vi må transformere våre negative følelser og gi næring til våre positive følelser. Å se dypt er å erfare at medfølelse—med-glede såvel som med-lidelse—er det medium forståelsen av oss selv og andre hviler i. For å se dypt må vi lytte dypt, og for å lytte dypt må vi utvikle en evne til å bli "et hjerte med ører."

Kanskje snakker Blaise Pascal (1623-1662) om noe tilsvarende i sitt utsagn om at hjertet har sine grunner som fornuften ikke kjenner. I følge Pascal kan den menneskelige fornuft ikke bevise eller begrunne de fundamentale prinsipper og sannheter. Disse prinsippene kan vi imidlertid fatte i kraft av følelsen, hjertet, intuisjonen (og, i siste instans, Gud.)

Månen kan brukes som filosofisk metafor, den kan selv beskrives metaforisk, eller den kan oppleves som en realitet hinsides ord og begreper. Den store japanske haiku-poeten Basho (1644-1694) peker på det siste i dette diktet:

Månedens tredje dag
ulikt alt
den har blitt sammenlignet med
tredjedagsmånen

Diktet knytter an til en tradisjon hvor man arrangerer fester for å se på og feire månen, og hvor poeter siden gamle tider har sammenlignet månen med mange ting—en bue, en sigd, en båt, en kvinnes øyenbryn. I en kommentar til dette diktet sier den moderne japanske haikupoeten Shuson (f. 1905) følgende: "Synet av nymånen rørte Basho på en måte som ikke kunne uttrykkes med noe annet bilde enn nymånen, og det sa han i dette haikuet. Denne holdningen til Basho tilsier at selv om han var villig til å bruke alt tradisjonen hadde å tilby ham, så var han ikke tilfreds med de tradisjonelle følelsene, men søkte å overgå selv de mest vågale av dem."

Når zen fremstår som filosofi, er den ofte paradoksal, for å tvinge leseren, eller lytteren, vekk fra analytisk tenkning. Som i dette diktet av zen-poeten Ryokan (1757-1831):

Hvem kaller mine dikt for dikt?
Mine dikt er ikke dikt.
Vel vitende om at mine dikt ikke er dikt
kan vi sammen begynne å snakke om dikt.

Filosofisk spekulasjon, sier buddhismen, kan lett bli en felle, en sperre, en mur som stopper blikket fra å bevege seg fra fingeren til månen.

Gjør vektleggingen av erfaringer hinsides ord og begreper zen til en esoterisk filosofi? Nei, vil zen selv si. Zen er enkel, zen er direkte. Zen handler om de aller enkleste, mest basale erfaringer et menneske kan gjøre. Jeg ser deg. Du ser meg. Vi ser hverandre. Jeg er til. Du er til. Vi er ikke adskilt—vi er grunnleggende det samme.

Dette kan i følge zen være enkelt, en innsikt tilgjengelig på en umiddelbar måte. Men for intellektet er ikke dette enkelt—det er snarere en umulighet. Jo mer intellektet jobber med enkle sannheter av denne typen, med slike enkle inn-sikter, desto mer umulig blir det å forstå og akseptere dem for det de er.

Vestens filosofihistorie viser dette tydelig. Subjekt-objekt problematikken fremstår som en tilnærmet uoverstigelig barriere for vestlig filosofi. Man kan kanskje, med Heidegger, gå så langt som å si at vestens måte å forstå subjekt-objekt skillet på, eller det denne forståelsen representerer på et dypere plan, er vår sivilisasjons største trussel. For at det skal være håp for fremtiden må en grunnleggende transformasjon finne sted i vår forståelse av—og vårt forhold til—oss selv og verden.

I et av sine siste intervjuer sier Heidegger: "bare en ny Gud kan redde oss". For Heidegger er dette, slik jeg leser ham, en appell til mennesket om å besinne seg på sin egen natur, som er en form for mottagelighet for det hellige—bredt forstått—i en væren-i-verden hinsides subjekt og objekt.

For meg er Heidegger en som synes å bevege seg mot, eller i, zen-buddhistisk inn-sikt, men som gjør det gjennom en ekstremt komplisert metode, basert som den er på anti-metafysiske utlegninger og begrepsfestelser dypt forankret i vestlig filosofisk tradisjon. Denne typen filosofi, og dens post-modernistiske avlegninger, er inkarnasjonen på det zen, antageligvis, vil se på som en trussel mot, like mye som et middel for, dypere innsikt i det som i sin natur er såre enkelt—men som likevel, eller nettopp derfor, ikke kan uttrykkes i ord.

Jeg ser deg, du ser meg. Finnes det noen mer grunnleggende erfaring enn denne? Har ikke også den religiøse eller mystiske erfaring denne å-se-hverandre erfaring som sin forutsetning?

"Å bli sett" er menneskets mest grunnleggende behov, sies det—eller i hvertfall et av menneskets mest grunnleggende behov. Men allerede når vi kaller det å bli sett for et "behov" ledes vi kanskje feil av sted. Vi ledes kanskje feil av sted på grunn av vårt språk, på grunn av vår implisitte ontologi, på grunn av en verdensforståelse som sier: "subjektet (egoet, selvet, selv-identiteten etc.) har behov for x, y, z, ..." Mennesket, i form av et selv, en identitet, har behov for å bli sett av andre for å bli bekreftet i denne selv-identiteten.

Men det er ikke subjektet, selv-identiteten, som blir sett gjennom det dype blikk, vil buddhismen hevde. Dyp seing oppløser det andre subjektets selv-identitet og blir ett med det. Det vil si: når det sees enkelt, med alle sanser, også—eller særlig—med hjertet, på en ikke-vurderende, ikke-oppdelende måte.

Og når det ikke sees dypt på denne måten befinner vi oss i et univers godt beskrevet av Sartre, hvor bevisstheten gjennom blikket objektiverer de andre, og hvor menneskene lever ut store deler av sine liv i fåfengte forsøk på å fange inn andres frihet qua frihet gjennom sine objektiverende blikk. I en slik verden fremstår kjærligheten som et umulig prosjekt, og helvete, som Garcin sier i Sartres skuespill "For lukkede dører", er andre mennesker.

Foreslått lesning

Hanh, Thich Nhat, Zen keys - A guide to zen practice, Thorsons, London, 1995. (Innføring i zen-buddhistisk filosofi og praksis.)

Hanh, Thich Nhat, The Blooming of a Lotus, Guided Meditation for Achieving the Miracle of Mindfulness, Beacon Press, Boston, 1993. (Zen-buddhistiske meditasjonsøvelser, med kommentarer.)

Reps, Paul, Zen Flesh, Zen Bones, A Collection of Zen and Pre-Zen Writings, Penguin Books, 2000. (Klassisk samling av zen-historier og koans.)

Suzuki, Shunryu, Zen Mind, Beginner's Mind, Weatherhill, New York & Tokyo, 1970. (Samling av foredrag om zen-praksis. Finnes også i norsk oversettelse.)

Ueda, Makoto, Basho and his Interpreters, Selected Hokku with commentaries, Stanford University Press, California, 1992.

 Tilbake til Blikket