Hjem

 



Jakob von Uexküll og øyets verden

Morten Tønnesen

Den tysk-estiske biologen Jakob von Uexküll (1864-1944) fokuserte i sin Umwelt-lære og Umwelt-forskning på dyrs subjektive forestillingsverdener. Et dyrs Umwelt - eller Eigenwelt - inneholder alle dyrets forestillinger. Uexküll har, via Konrad Lorenz, inspirert etologien, og, først via Thomas Sebeok, biosemiotikken. Ifølge biosemiotikken - og Uexküll - må levende størrelser som celler, organer og organismer forstås som fortolkende entiteter, tegn-brukere, snarere enn blott produkter av og arenaer for fysisk-kjemiske kausalrekker.

Begrepet Planmessighet (Planmäßigkeit) er sentralt for Uexküll. "Nur wer nach der Planmäßigkeit der Lebensvorgänge forscht und ihre wechselnde Bedeutung feststellt, ist eine Biologe", erklærte han. En antydning av hva Uexküll legger i begrepet finnes i hans angivelse av synonyme begreper: "Wir können statt Planmäbigkeit ebensogut Funktionsmäbigkeit, Harmonie oder Weistheit sagen." Uexkülls tanker om planmessighet henger sammen med hans syn på organismen som en funksjonell enhet. "Alles und jedes, das in den Bann einer Umwelt gerät, wird umgestimmt und umgeformt, bis es zu einem brauchbaren Bedeutungsträger geworden ist, oder es wird völlig vernachlässigt." Bare det som har en funksjon for dyret vil altså fremtre for dyret. “Die Umwelt besteht nur aus denjenigen Fragen, die das Tier beantworten kann.“

I Bedeutungslehre beskriver Uexküll harmonien i naturen med musikalske metaforer. Han hevder "dab in der Natur nichts dem Zufall überlassen ist, sondern dab überall eine ganz intime Bedeutungsregel das Tier und sein Medium verbindet, die beide zu einem Duett vereint, in dem die Eigenschaften beider Partner kontrapunktisch zueinander komponiert sind". ”Wie bei der Komposition eines Duetts die beiden Stimmen Note für Note, Punkt für Punkt zueinander komponiert sein müssen, so stehen in der Natur die Bedeutungsfaktoren zu den Bedeutungsverwertern in einem kontrapunktischen Verhältnis.”

I disse kontrapunktiske forholdene er de to partene i relasjonen gjensidig tilpasset hverandre. Uexküll siterer Goethe (her i engelsk oversettelse):

If the eye were not sun-like
It could never behold the sun.

Og legger til:

If the sun were not eye-like,
It could not shine in any sky.

I det at solen er noe øye-aktig, noe som lar seg se, aner Uexküll en harmoni av metafysiske dimensjoner. Uexküll reagerte kraftig på det han anså som den reduksjonistiske, mekanistiske biologiens ”betydnings-blindhet”. I Bedeutungslehre sammenlignet han en av sine opponenter med en fargeblind: "(…) War dieser farbenblind, so ist Hartmann bedeutungsblind. Er steht dem Antlitz der Natur gegenüber da wie ein Chemiker vor der Sixtinischen Madonna. Er sieht vohl die Farben, aber nicht das Bild."

Viktigere, etter min mening, enn Uexkülls karakteristikk av levende organismer, er de epistemologiske og ontologiske konsekvensene hans biologi har. Adolf Meyer-Abich påpeker at en pluralistisk verdensanskuelse blir resultatet av en subjektiv biologi. John Deely sier det slik: ”What Uexküll uniquely realized was that the physical environment, in whatever sense it may be said to be the “same” for all organisms (…) is not the world in which any given species as such actually lives out its life. No. Each biological lifeform, by reason of its distinctive bodily constitution (…), is suited only to certain parts and aspects of the vast physical universe.”

Uexküll skriver at "um jedes Lebewesen eine eigene Erscheinungswelt ausgespannt ist". En slik subjektiv Erscheinungswelt skiller seg fra fysikkens absolutte, ubegrensede, evige verden ved å bestå av et begrenset antall steder, av bevegelser med begrenset utbredelse, av en rekke av øyeblikk som har en begynnelse og en slutt, og av et bestemt antall innholdskvaliteter. Uexküll fant det meningsløst å tale om en objektiv verden, en verden som er uavhengig av subjekter. "Alle Versuche, die Wirklichkeit hinter der Erscheinungswelt, d.h. mit Vernachlässigung des Subjekts aufzufinden, sind immer gescheitert, weil das Subjekt beim Aufbau der Erscheinungswelt die entscheidende Rolle spielt und es keine Welt jenseits der Erscheinungswelt gibt." "Alle Wirklichkeit ist subjektive Erscheinung - dies muß die große grundlegende Erkentnis auch der Biologie bilden. Ganz umsonst wird man die gesamte Welt durchstöbern nach Ursachen, die unabhängig vom Subjekt sind, immer wird man auf Gegenstände stoßen, die ihren Aufbau dem Subjekt verdanken."

I min hovedoppgave, ”Umwelt-forskning og ontologi”, vil jeg utforske en ontologi hvor alle forestillinger som forekommer hos levende organismer regnes som tilhørende forestillings-verdenen. En slik ontologi vil jeg kalle en bio-ontologi. To sentrale spørsmål for en bio-ontologi blir: Hvilke organismer er forestillende vesener? I hvilken grad, og i hvilken forstand, kan vi erkjenne hva ikke-menneskelige veseners forestillinger består i? Med utgangspunkt i Uexkülls tanker om Umwelt-forskningen (studiet av andre veseners Umwelt) kan bio-ontologiens andre sentrale spørsmål omformuleres til følgende spørsmål: Hva er Umwelt-forskningens muligheter, og grenser? Med andre ord: Hva kan Umwelt-forskningen, betraktet som en ontologisk grunnlagsvitenskap, bidra med?

Umwelt-forskningens prinsippielle begrensning bunner i at dens materiale er begrenset til vår egen (mer presist: forskerens) Umwelt. "Wir befinden uns folgender Sachlage gegenüber. Es ist uns ein fremdes Subjekt - ein Tier - gegeben, das wir in unserer Umwelt beobachten können. Wir wissen, daß diese Umwelt ihr eigentümliches Gepräge durch uns selbst erhält. Das Gepräge, das das fremde Subjekt seiner Umwelt gibt, können wir niemals kennen lernen. Die einzige Aufgabe, die für uns lösbar ist, besteht darin: durch Beobachtung und Experiment jene Teile unserer Umwelt herauszufinden, welche in die fremde eingreifen." I dette tekststedet er et første svar på bio-ontologiens andre sentrale spørsmål gitt: Umwelt-forskningen kan ikke vise oss hvordan organismen selv opplever sin Umwelt. Umwelt-forskningen kan altså ikke vise oss hvilke forestillinger organismen har, slik disse forestillingene fremtrer for organismen selv. Det Umwelt-forskningen kan gjøre er å fastslå hvilke elementer som forekommer i en annen organismes Umwelt, så lenge disse elementene også forekommer i vårt eget Umwelt.

For at Umwelt-forskning overhodet skal være mulig må Uexküll anta noen grunnleggende lovmessigheter om sammenhengen mellom organismen og dens Umwelt:

(1) Organismens konstitusjon bestemmer hva slags Umwelt organismen får, d.v.s. hva den kan erfare
(2) Jo enklere en organisme er bygget, desto enklere er dets Umwelt
(3) Jo mer forskjellig en organismes konstitusjon er fra vår konstitusjon, desto større forskjeller viser organismens Umwelt i forhold til vår Umwelt

Disse tesene er helt nødvendige for at systematisk Umwelt-forskning overhodet skal være praktisk gjennomførbar. Uexküll baserer tesene på empiriske funn som viser at muskel- og nervevev gjennom hele dyrerekken er relativt ensartet. "Alle Tiere vollführen ihre animalischen Leistungen mit Hilfe von Geweben, die sich durch die ganze Tierreiche hindurch sehr ähnlich bleiben. Muskelgewebe und Nervengewebe zeigen überall analoge Leistungen, mögen sie sich in noch so verschiedenartigen Organen zusammenfinden. Dies ist von grosser Bedeutung für die spezielle biologie, denn die allgemein gültigen eigenschaften der Muskel und Nerven lassen sich auch bei jenen Tieren als gültig voraussetzen". Dette gjelder altså kun dyr med muskler og nervesystem, men Uexküll antar at en lignende sammenheng konstitusjon-Umwelt gjelder også for dyr uten nervesystem. I forlengelsen av antagelsen av sammenhengen konstitusjon-Umwelt antar Uexküll at “ein spezifischer Reiz verlangt immer ein spezifisches Rezeptionsorgan, das speziell für ihn gebaut und eingerichtet ist.“

Ordningskvaliteter og innholdskvaliteter - Sehraum

Den persiperte verden består ifølge Uexküll av ordningskvaliteter og innholdskvaliteter. Oppgaven til ordningskvalitetene - øyeblikkstegn (Momentzeichen), lokaltegn (Lokalzeichen) og retningstegn (Richtungszeichen) - er å tjene som rammeverk for innholdskvalitetene (smak, temperatur, berøring, lyd, farge og lukt). Når ordningskvalitetene forbindes med innholdskvaliteter blir de til øyeblikk (Momenten), steder (Orten) og retningsskritt (Richtungsschritten, eller Schritten).

Innholdskvalitetene varierer, i motsetning til ordningskvalitetene, i intensitet. Fargeskalaen lar seg, i likhet med luktskalaen, vanskelig settes på en felles nevner. For at en organisme skal oppfatte en innholdskvalitet må den aktuelle innholdskvaliteten nå en bestemt intensitet, den laveste intensiteten organismen kan oppfatte. Denne vil variere fra organisme til organisme, og fra innholdskvalitet til innholdskvalitet. Organismen har også en øvre grense for hvilken intensitet av innholdskvaliteten den kan oppfatte. Siden enhver sansekvalitet for en gitt organisme har en minste enhet, er all sansning mer eller mindre grovkornet/finmasket. En sentral oppgave for Umwelt-forskningen (studiet av andre organismers Umwelt) er å bestemme hva som er den minste enheten for de ulike sansekvalitetene til en gitt organisme.

Øyeblikkstegnene er tidens minste enhet - d.v.s. det korteste tidsforløpet en bestemt organisme kan oppfatte. Øyeblikkstegnene til en bestemt organisme har en konstant lengde, og denne lengden varierer fra organisme til organisme. Uexküll antyder at menneskers øyeblikk er mellom 1/20 og 1/10 sekund lange. Lengden på øyeblikket til en gitt organisme kan bestemmes eksperimentelt.

Uexküll finner det meningsløst å tale om rom (og tid) som en objektive størrelse, men taler istedet om tre subjektive rom: et Sehraum (synsrom), et Tastraum (berøringsrom) og et Wirkraum (virkerom, handlingsrom). I Sehraum og Tastraum forekommer Orte og Schritte, som hver og en er konstante størrelser, selv om de innbyrdes kan variere i størrelse. Ethvert dyr med Sehraum har en todimensjonal Sehfläche (synsflate) som består av et bestemt antall Orte (steder). Hos organismer hvor synsevnen ikke er knyttet til øyne, men til en lysømfintlig hud, blir Sehorte og Tastorte sammenfallende - "[e]rst bei der Augen tragenden Tieren fallen Sehraum und Tastraum deutlich auseinander." Dyr med øyne kan se nøyaktig like mange Orte som det har Sehelemente (Stäbchen og Zapfen) på netthuden. Først når linsemuskelen beveges tilføyes den tredje dimensjonen, dybdedimensjonen, slik at synsrommet oppstår. Videre har ethvert øyebærende dyrs synsrom en eller horisont (die fernste Ebene). Bak horisonten fremstår alle objekter som like fjerne, selv om de kan variere i størrelse. Først når et objekt beveger seg innenfor denne grensen fremstår det som mer eller mindre nært/fjernt.

Også hva organismen oppfatter som bevegelse kan bestemmes eksperimentelt. Enhver organisme med øyne vil være istand til å oppfatte synlige bevegelser innen et visst spekter. "Für das Auge eines jeden Organismus ist, wie wir wissen, eine Bewegung zu schnell, wenn der ganze Weg in einem Moment zurückgelegt wird, und zu langsam, wenn der bewegte Gegenstand an jedem ort länger als einen Moment verweilt." Øyeblikkets lengde og stedets størrelse avgjør hva organismen ser som bevegelser. Uexküll hevder at størrelsen på ordningskvalitetene er planmessig: “Die Natur hat es in der Hand, in jeder Merkwelt durch Veränderung der Orte oder Momente die wichtigen Bewegungen sichtbar, die unwichtigen aber unsichtbar zu machen.“

Apperzepsjon og skjema

Alle gjenstander får, i en bestemt Umwelt, et særegent preg. I hundens Umwelt er det bare Hundedinge, i myggens bare Mückedinge. Mennesker fremtrer bare som mennesker (som det vi mennesker forbinder med mennesker) i menneskers Umwelt. "In keinem Falle aber erkennt ein Tier den Menschen als Menschen. Ein solches Wesen gibt es in keiner Tierumwelt."

Uexküll skiller mellom instinktdyr og erfaringsdyr. Hos erfaringsdyr fremkommer impulsrekkene (die Impulsfolgen) først gjennom bruken av Schemata (skjemaer). Gjennom disse skjemaene, eller apperzepsjonen, som fornuftsevnen til å benytte skjemaer kalles, forbindes ulike kvaliteter til helheter. Delene (de ulike kvalitetene) blir først ordnet til en helhet (en gjenstand) idet dyret blir kjent med "der zugehörigen Tätigkeitsregel der "Funktion"". Erfaringsdyret ser med andre ord bare de ting som gjenstander, som meningsfulle entiteter, som har en funksjon i dyrets livsverden. De fire hovedtypene av funksjonskretser er mediumets, næringens, fiendens og slektens (partnerens) funksjonskrets.

Skjemaene - og dermed: hva et dyr ser (legger merke til) - stemmer overens med dyrets Bauplan, og vil således variere fra organisme til organisme41. Ethvert erfaringsdyr behersker et bestemt antall Schemata, og dette antallet avgjør hvor mange gjenstander dyret kan skille fra hverandre42. Dette antallet er ikke gitt en gang for alle, men kan stige ettersom dyret samvirker med sine omgivelser.

Litteratur

Deely, John:
· 2001. “Umwelt”, upublisert manus til forestående utgave av Semiotica (134)

Harrington, Anne:
· 1996. ”Reenchanted Science: Holism in German Culture from Wilhelm II to Hitler”, Princeton University Press, kap. 2 (s34-71)

Kull, Kalevi:
· 2001. ”Jakob von Uexküll: An introduction”, upublisert manus, til forestående utgave av Semiotica (134)

Lorenz, Konrad:
· 1935. ”Der Kumpan in der Umwelt des Vogels”, Journal für Ornithologie 83, s137-213 og s289-413

Meyer-Abich, Adolf:
· 1934. "Ideen und Ideale der biologischen Erkenntnis. Beiträge zur Theorie und Geschichte der biologischen Ideologien", Bios-serien bind 1, Leipzig

Sebeok, Thomas:
· 1976. ”Contributions to the Doctrine of Signs”, Indiana University Press, Bloomington
· 1989. ”The Sign and its Masters”, University Press of America, Lanham

Uexküll, Gudrun von:
· 1964. ”Jakob von Uexküll, seine Welt und seine Umwelt: Eine Biographie”, Christian Wegner Verlag, Hamburg

Uexküll, Jakob von:
· 1909. "Umwelt und Innenwelt der Tiere" (1. utgave), Verlag von Julius Springer, Berlin
· 1910. "Über das Unsichtbare in der Natur", Österreichische Rundschau 25 s124-130
· 1928. “Theoretische Biologie“, 2. utgave
· 1936. "Niegeschaute Welten (Die Umwelten meiner Freunde. Ein Erinnerungsbuch)", S. Fischer Verlag, Berlin
· 1950. “Das Allmächtige Leben“ (utgitt posthumt. S15-84 ble fullført av Jakob von Uexküll, s85-177 av Gudrun og Thure von Uexküll, på grunnlag av Jakobs utkast), Christian Wegner Verlag, Hamburg
· 1956. “Streifzüge durch die Umwelten von Tieren und Menschen. Bedeutungslehre“
[“Streifzüge…“ ble første gang utgitt i 1934; “Bedeutungslehre“ i 1940. S19-101 refererer til Streifzüge, s103-161 til Bedeutungslehre]
· 1982. ”The theory of Meaning” (oversettelse av Bedeutungslehre), Semiotica 42 (1), s25-82
· 1992. ”A stroll through the worlds of animals and men: A picture book of invisible worlds” (oversettelse av Streifzüge…), Semiotica 89 (4), s319-391

 Tilbake til Blikket