"Man vill bli älskad, i brist därpå beundrad, i brist därpå fruktad, i brist därpå avskydd och föraktad. Man vill ingiva människorna någon slags känsla. Själen ryser för tomrummet och vill kontakt til vad pris som helst." (Hjalmar Söderberg, Dr. Glas, 1905)

Barnet som objekt

Først en bekjennelse: jeg har aldri vært av den type mennesker som kaster seg over andres søte små, i begeistring over barnas besnærende umiddelbarhet og alt det andre som hører et nytt vesen til. Snarere tvertimot: det har alltid fylt meg med motvilje å se hvordan voksne mennesker degger for barn som om de var noen søte kjæledyr – ofte uten hensyn til barnas egne ønsker og behov.

Allikevel har jeg engasjert meg både profesjonelt og også nærmest personlig i det å samtale filosofisk med nettopp barn. Hvorfor? Vel; det begynte faktisk med en interesse for ungdom, og ikke barn. Unge mennesker stiller eksistensielle spørsmål, de kan være nytenkende – og de blir lett misforstått av oss voksne. Det opplevdes derfor som meningsfylt å engasjere seg i dem. Senere, da jeg begynte å sette meg inn i, og praktisere, filosofiske samtaler med barn, forstod jeg at det samme kan sies om dem. Dessuten gjenkjenner jeg en form for lengsel hos barna som jeg kjenner i meg selv: lengselen etter en mindre overfladisk form for fellesskap, hvor vi ser bak den barnlige og sjarmerende, eller utagerende og derfor truende, overflaten hos henholdsvis barn og ungdom. Hvor vi ikke møter hverandre som "barn", "ungdom" eller "voksen", men rett og slett som mennesker. Hvor vi ikke ser barnet i lys av hva det representerer, som f.eks. fremtidshåp, lekenhet, uante muligheter – rett og slett alt det vi forbinder med det å være "barn", men hvor vi ser det barnet er i seg selv. Hvor barnet blir møtt på egne premisser og ikke på andres.

I en filosofisk samtale møtes vi som mennesker. En slik samtale er derfor, slik jeg ser det, ikke spesielt "barnevennlig". Den er "menneskevennlig". Når vi utveksler tanker er vi grunnleggende mennesker.

Da har jeg allikevel ikke besvart spørsmålet om hvorfor jeg er så opptatt av å samtale filosofisk med barn – da kan jeg likesågodt samtale med voksne. Vi har jo alle behov for å bli møtt som den vi er, på egne premisser. Og det er helt riktig. Bortsett ifra en ting. Og det er at barn er spesielt utsatt for å bli betraktet som objekter, som nusselige små "barn" – og ikke som frihets- og meningssøkende mennesker.

En slik utvendiggjøring og objektifisering av barn fra de voksnes side kan sies å være et hovedtema i Mary Shelleys historie om Frankenstein. Jeg vil derfor i det følgende bruke denne som illustrasjon på, og bakgrunn for, noen tankeansatser knyttet til nettopp vårt forhold til barn og ungdom.

Frankenstein

Monsterets tilblivelse

Vi kjenner alle til Mary Shelleys klassiske historie om videnskapsmannen Victor Frankenstein som av ærgjerrighet og overmot skaper et monster. Dessverre er det først og fremst forestillingen om det overmodige menneske som mister kontroll over sitt skaperverk og, ikke minst(!), de grufulle fremstillingene av monsterets hevn som har bitt seg fast i oss.

Men Mary Shelley skrev ikke romanen kun for å underholde. Hun var selv akkurat blitt mor, og reagerte på hva hun oppfattet som en mekanistisk forståelse av et menneskes tilblivelse, og av mennesket selv. I historien om Frankenstein overdriver hun dette momentet, og viser derved i sin ekstremitet hvor feilslått og direkte ødeleggende en slik forståelse nødvendigvis må bli i møtet med et nytt menneskeliv. Det er irrelevant i denne sammenheng hvorvidt den som møter dette nye mennesket er et "godt" eller "dårlig" menneske forøvrig.

Forskeren Victor Frankenstein er nemlig ikke et dårlig menneske i Shelleys historie, snarere tvertimot; han har stor omsorg for sine nærmeste og nærer de edleste idealer. Og han er intellektuelt velutrustet. I tillegg er han ambisiøs, og nærmest besatt av muligheten av å avsløre livets hemmeligheter. Og det er her han svikter. Han gjør seg selv til skaper, men har ingen omtanke for sin skapning, kun for denne skapningens rolle i hans eget liv; den er et objekt for ham. Han har i sin beruselse over egen genialitet og skaperkraft overhodet ingen tanker for at skapningen kanskje vil kunne få et følelsesliv, annet enn når han i fantasien ser for seg hvordan den kommer til å være ham, dens skaper, takknemlig for sin tilblivelse og hylle ham.

Det er en skjebnens ironi at det fra et så gjennomsyret materialistisk grunnlag oppstår et følsomt vesen, som Frankensteins monster faktisk viser seg å være. For monsteret blir unnfanget med de samme behov for å bli elsket og forstått som ethvert nyfødt barn. Og med en tilsvarende evne til å utvikle egenskaper som hengivenhet og ønsker om å gjøre godt. Det er bare så stort og stygt at ingen tiltror det slike følelser og behov.

Men Frankenstein underkjenner altså monsterets bevissthets- og følelsesliv. I tillegg har han i utgangspunktet gjort monsteret til en del av sitt eget livsprosjekt, og han gir ham derved et dårlig utgangspunkt for å kunne gjøre seg selv til subjekt i sitt eget liv. Disse to går forsåvidt ut på ett: man har ikke motivasjon til, og evner heller ikke, å sette seg inn i et annet menneskes bevissthets- og følelsesliv sålenge det kun har en rolle som objekt for en selv, ettersom en slik interesse nødvendigvis må rette seg inn mot dette menneskets eget livsprosjekt. Og for at man skal kunne ha en interesse for et annet menneskes prosjekt forutsetter dette at det anerkjennes som et selvstendig subjekt – og at det derfor har et eget livsprosjekt.

Men forutsetningen for monsterets tilblivelse er altså dets status av å være en del av Frankensteins livsprosjekt, å være objekt. Det naturlige ville vært at dette forholdet smittet over på monsterets selvforståelse, at det hadde gått inn i sin rolle som objekt for Frankenstein – en rolle det forøvrig kan være vanskelig nok å bryte ut av om den først er innarbeidet. Men Victor Frankenstein klarer ikke å forholde seg til, og ta ansvar for, sin skapning. Han blir redd. Når monsteret strekker ut hånden for å ta på ham, oppnå kontakt, flykter han i redsel.

Og i og med at Frankenstein svikter, og nekter å ta ansvar for sitt avkom, gir han det ironisk nok bedre forutsetninger for faktisk å bli et subjekt; det tvinges til å ta ansvar for sitt eget liv. Ensom og utstøtt av alle, selv sin egen skaper, må monsteret overleve som best han kan, karre seg gjennom sitt miserable liv på egen hånd. Men i likhet med ethvert annet barn, er monsteret allikevel følelsesmessig avhengig av sin "far". Og dette følelsesmessige avhengighetsforholdet blir aldri brutt – om det enn blir pervertert. Monsteret klarer derfor allikevel ikke å frigjøre seg ifra sin rolle som objekt. For å kunne bli Frankensteins jevnbyrdige forutsettes det at Frankenstein anerkjenner ham som subjekt. Dette skjer ikke. Frankensteins drøm om en skapning som lovpriser ham, sin skaper, for sin tilblivelse kom aldri i oppfyllelse. Eller snarere; den kom delvis i oppfyllelse: Monsteret så ingen grunn til å takke sin skaper, men Frankenstein ble hans "gud", og han kom i et avhengighetsforhold til ham – som det sømmer seg en menneskeskapt skapning.

Var Frankensteins manglende evne til å "se" sitt avkom et resultat av monsterets heslighet? Hva om eksperimentet hadde vært mer vellykket, hva om resultatet ikke var et skrekkinngytende monster, men f.eks. et yndig lite vesen som Frankenstein kunne fryde seg over og eventuelt vise frem til andre? Ville Frankenstein hatt et mer jevnbyrdig forhold til skapningen da, hadde han evnet å "se" den som et likeverdig subjekt, med følelser og selvbevissthet?

Han ville nok ikke ha flyktet i skrekk ved synet av sin skapning – slik han gjør det i Mary Shelleys roman. Kanskje hadde han også taklet skapningens forsøk på å oppnå kontakt ved å strekke hånden ut mot ham, oppfattet det som en vakker gest; det viste sin avhengighet av ham. Om han enn kanskje ville hatt problemer med å takle nærhet. Men, ville han derved ha vært bedre istand til å "se" det vesenet han hadde skapt, eller sette seg inn i dets tanke- og følelsesliv?

Neppe. Til tross for at han høyst sannsynlig hadde blitt tiltrukket, og ikke frastøtt som i Shelleys bok, av skapningens skjønnhet og egenskaper – og, ikke minst, bevisstheten om at det var han som hadde skapt den. For denne tiltrekningen hadde fremdeles vært basert på skapningens fremtoning og hva den representerte for ham, Frankenstein selv, og ikke på en interesse for skapningens eget livsprosjekt. Den ville fremdeles ha vært en del av Frankensteins prosjekt – et objekt for ham.

Kanskje hadde Frankenstein hengt seg enda mer opp i skapningens ytre fremtoning nettopp fordi den var så fortryllende? Kanskje er det slik at nettopp det som gjør barn så spesielle for oss kan bidra til å hindre oss i å se dem som – mennesker? Ofte koster det oss litt ekstra når våre barn har skavanker. Kanskje nettopp denne omkostningen kan være en fordel – sett fra barnets side? For vi vokser på den, og lærer oss til å se barnet med andre øyne. Kanskje er faren for ikke å bli "sett" som annet enn et sett ytre egenskaper større for vakre og evnerike barn som lett kan "vises frem" som noe man er stolt av? Kanskje…

Monsterets liv

Men Frankensteins monster var altså ikke noe særlig å skryte av i Frankensteins egne øyne. Her begår han forøvrig nok en feilslutning; som om skapningens heslighet skulle ha gjort selve det faktum at han klarte å skape liv mindre storartet! På samme måte som om et barns medfødte handikap skulle kunne gjøre det til mindre av et mirakel…

Iallefall; monsteret avvises, og må prøve å tilfredsstille sine behov som best det kan. Det er heldigvis fysisk sett særdeles robust og klarer seg med lite mat, varme osv. Verre er det med dets mer sjelelige behov; behovet for et selvbilde og fellesskap med andre. Det blir derfor strebenen etter å få dekket disse behovene som blir monsterets hovedanliggende.

Monsteret søker altså etter å etablere en egen identitet og selvbilde. Dette blir samtidig en søken etter å forstå sin egen tilblivelse, og sin plass i skaperverket. Han kommer over et eksemplar av Miltons Paradise lost, men finner ingen plass for seg selv i Bibelens skapelsesberetning. Han finner så Frankensteins notater om hendelsene forut for, og underveis i, sin egen tilblivelse, og ender opp med å akseptere dem som sin "Bibel". Frankenstein tar plass som "gud" – og Frankensteins mekanistiske syn på sitt skaperverk; monsteret selv, aksepteres uforbeholdent.

Her er det forøvrig noe som skurrer; monsterets eget følelsesliv passer åpenbart ikke inn i Frankensteins forestillinger. Men det er altså dette selvbildet som tilbys, og som monsteret tar til takke med. Han oppnår altså en form for forståelse av egen identitet – omenn denne identiteten synes å være svært mager kost. At han har måttet arbeide seg frem til denne forståelsen på egen hånd, uten aksept for behovet for en slik forståelse fra andre, plager ham ikke. Dette er jo et rent rasjonelt behov, ikke et følelsesmessig.

Hans følelsesmessige behov, behovet for samvær med mennesker, og opplevelsen av tilhørighet, er det, som vi har sett, vanskeligere å få dekket. Monsteret har høye menneskelige idealer som han ønsker å sette ut i praksis. Han lengter etter å elske og bli elsket. Dette innebærer ikke bare et behov for å bli behandlet pent. Det er et behov for å bli sett av andre som noe annet enn et kjæledyr man kan lære bort kunster til – eller et monster man må beskytte seg mot. Og det er altså her det svikter; tiltross for at monsteret ender opp med å akseptere sin egen identitet som menneskeskapt monster, og derfor får tilfredsstilt sitt ene livsprosjekt, klarer ikke denne forklaringen å hjelpe ham videre så lenge hverken hans skaper, som jo burde ha et ansvar for ham, eller noen av de mennesker han prøver å oppnå kontakt med, anerkjenner og tror på hans livsprosjekt. Det er ingen som oppdager hverken hans behov for å gi og motta kjærlighet eller hans ønske om, og evne til, å gjøre godt.

Og grunnen til at han ikke kan slå seg tilfreds med å få dekket det ene av sine livsprosjekter er at monsterets to prosjekter, søken etter identitet og søken etter fellesskap, henger uløselig sammen. Det er ikke tilstrekkelig for ham å få dekket sitt rasjonelle behov for selvforståelse. Han trenger også til kjærlighet og aksept fra andre mennesker (monsteret opplever seg selv som menneske, han føler seg i slekt med dem, til tross for sin rasjonelle aksept av seg selv som vitenskapelig frembragt vesen). Både intellektet og følelsen må tilfredsstilles om han skal kunne få et meningsfylt liv.

Men dette skjer altså ikke. Tvert imot; alle han støter på flykter i redsel eller prøver å drepe ham. Konsekvensen er at monsteret blir destruktivt; når han ikke unnes kjærlighet, og derved mening, unner han heller ingen andre det – og da spesielt ikke Frankenstein, som må bære ansvaret for at han overhodet ble skapt. Monsterets desperate og fruktesløse jakt på vennskap og kjærlighet ender i sin motsetning. Han blir destruktiv. Ikke fordi han i utgangspunktet var ondt, men fordi han ikke blir forstått. Monsteret, som i utgangspunktet ønsket å elske og bli elsket igjen, ble forvandlet til nettopp et monster. Tidligere bare så han ut som et monster, nå ble han også et monster i sitt indre. Men bare til en viss grad, for den som viser seg å lide mest under monsterets hevnakter er faktisk monsteret selv; det smerter ham å drepe, han forbryter seg igjennom sine ugjerninger imot sine idealer og sin selvforståelse. Hans indre "monster" er bare et fremprovosert monster, det er ikke et uttrykk for monsterets virkelige indre. Handlingene forsterker derfor hans opplevelse av meningsløshet og støtter opp under et stadig mer fornedret selvbilde.

Shelleys menneskesyn er derfor både positivt og optimistisk: mennesket er godt, og når det allikevel ikke synes å være det, kommer dette av at forholdene ikke er lagt til rette for det, dvs. at det hindres i å utvikle, og fremvise, sin godhet.

Og forholdene, de fastsettes av menneskene rundt den enkelte, og deres evne til å "se" dette mennesket, og dets menneskelighet. Dvs. at de ikke lar et menneskes ytre, i form av faktisk utseende og hva det synes å representere for dem selv og andre, forhindre dem fra å ha tillit til dets evne til, og ønske om, å være godt. Men her kommer altså menneskene rundt monsteret til kort: monsterets skjebne synes nærmest å være forutbestemt i og med dets heslige ytre. Det var så stygt at ingen kunne forestille seg at det kunne være godt. Eller kunne de virkelig ikke det; burde vi kunne forlange av oss mennesker at vi skal være istand til å skue bak det mest skrekkinnjagende ytre?

Og i hvor stor grad kan vi egentlig forvente en overensstemmelse mellom et menneskes ytre og dets indre? Det burde ikke være nødvendig å ta noen filosofisk drøftelse av dette, jeg nøyer meg her med å vise til den erfaring vi alle gjør når vi føler at vi ikke blir forstått for den vi selv opplever at vi er eller det vi mener vi prøver å formidle. Når ingen ser de edle følelser og motiver vi bærer på (iallefall de ganger vi føler oss misforstått)!

Frankensteins monster – idag

Frankensteins monster er et ekstremt, men talende, tilfelle. Og vi trenger ikke å frembringe menneskekloninger for å finne dagens frankensteinmonstre. Dagens "monstre", i voksne menneskers, og tildels barns, øyne, vandrer rundt i våre gater. De har gjerne på seg sagge-bukser og lue midt på sommeren. Deres kvinnelige motpart har piercing i nese og navle og trange bukser. De har følgelig i voksne menneskers øyne et truende ytre! Og de er følgelig troendes til det meste. Iallefall om vi skal ta vår egen frykt og våre egne fordommer på alvor.

Hvorfor er vi så redde for dem? Hvorfor viker vi unna dem på gaten, foretrekker å sette oss på et annet sete i bussen? Hvorfor er det så vanskelig å forestille seg at disse ungdommene kanskje kan ha noe ønske om å snakke med et voksent menneske, bli behandlet som en likeverdig, et menneske man kan forvente at vil oppføre seg nettopp som et menneske – og ikke et truende uhyre? Hvorfor tror vi ikke de er interessert i å snakke med oss, voksne mennesker i ukule klær? Hvorfor glemmer vi så lett at også unge mennesker er mennesker med behov for at noen interesserer seg for dem og deres livsprosjekter – og ikke bare øyner den overlevelsesdrakten de er avhengige av for å kunne overleve i dagens tøffe samfunn? At de, kanskje i større grad enn oss selv, har behov for å møte mennesker som selv ikke er avhengig av å iføre seg overlevelsesdrakter når de er sammen med dem?

Og hvordan skal vi kunne møte Den annen i en slik ungdom?

Hvorfor tror vi forresten at vi må være "ungdommelige" for å være interessante samtalepartnere for unge mennesker? Er det fordi vi selv forlanger at andre skal være "voksne" for at vi selv skal finne det interessant å snakke med dem? I så tilfelle: er det fordi det ikke er interessant for oss å høre et barn eller en ungdoms tanker, eller er det fordi vi tror de ikke har noe å gi oss? Og hvorfor har det seg at vi ler når barn oppfører seg som små voksne – burde vi ikke heller da være fornøyde med at de faktisk prøver å sette seg på vårt nivå, akkurat som vi selv snakker "barnespråk" når vi henvender oss til barn? Men vi ler jo av voksne mennesker som oppfører seg som store barn, men opplever det som ikke bare akseptabelt, men også prisverdig, at de er barnlige når de faktisk skal forholde seg til barn? Med den forskjell at barn kanskje er mer i sin rett til å ta på seg vår rolle; de trenger tross alt å øve seg på sin fremtidige rolle som voksen. At vi voksne ikke burde ha et tilsvarende behov for å øve oss i en tilbakelagt rolle burde være selvsagt.

Jeg for min del innbiller meg at både ungdom og barn liker oss best når vi rett og slett er oss selv. Og at barn ikke liker å bli gjort til latter fordi de prøver å nå opp, og frem, til oss. Det er iallefall ting fra min egen erfaring som kan tyde på det.

Hvem har i det hele tatt ansvaret for at barn og ungdommer ikke blir møtt som mennesker, at vi ikke respekterer deres livsprosjekter men henger oss opp i deres ytre? Du, jeg, deres foreldre – myndighetene? Svaret myndighetene gir er å bevilge mer penger til idretten for å holde den yngre generasjon beskjeftiget. Så glemmer de sine egne livsprosjekter idet de oppslukes av andre, tilrettelagte prosjekter. Og så får de ikke så mye overskudd til å legge merke til tomheten og meningsløsheten – eller planlegge streker.

Apropos ansvar: historien om Frankenstein kan kanskje fortelle oss noe også om dette. Frankenstein angret på at han hadde skapt et monster, i og med at monsteret ble en trussel for både ham selv og andre, men han kunne ikke innse at han gjorde monsteret urett ved sin mangel på anerkjennelse og tiltro etter at han først hadde gitt det liv.

Det er i det hele tatt rart å se hvordan elskelige barn kan utvikle seg til å bli vrange ungdommer. Det er spesielt rart når vi tar med i betraktning at vi samtidig kan finne den største idealisme nettopp blant ungdom. Det er som ungdom man er strengest i sin fordømmelse av hykleri og urettferdighet. Det er som ungdom man kan ha det største engasjement og den største tro på muligheten av å forandre på ting, gjøre verden til et bedre sted å være. Senere synker vi ned i sofaen og nøyer oss med resignert å kommentere de mest markante bruddene på rettferdighet og menneskelighet – stort sett.

Dithen rakk aldri monsteret å komme. I likhet med ethvert sunt ungt menneske hadde også han høye idealer og et brennende ønske om å være med på i virkeliggjøre dem, gjøre godt for menneskene. Men han ble møtt med mistro. Hans selvbilde ble ødelagt, og han bidro selv til å ødelegge det. Hva med "våre" monstere: hvordan er vi med på å forme deres selvbilde? Hvordan kan de selv tenke at de er noe verdt, at de har noe å gi andre mennesker, når samfunnet forøvrig betrakter dem som tidsinnstilte bomber? Kanskje bidrar de også til å underbygge det dårlige selvbildet de blir servert av andre – slik monsteret gjorde?

For noen av ungdommene blir ikke bare vrange, de blir direkte destruktive. Nå vet vi jo at ungdommer har behov for å finne sin egen vei i livet. Det blir lett konflikter av slikt. Men jeg har vanskelig for å tro at aggresjon og destruktivitet kan være et resultat av en naturlig utvikling mot voksenstadiet. Monsteret ble destruktivt fordi han ikke ble møtt som menneske. Kan noe av det samme sies om våre ungdommer?

Og kan vi egentlig ha "sett" våre ungdommer mens de var små og søte barn, når vi ikke synes å få øye på dem i deres nåværende tilstand? Det forekommer meg underlig at vi først "ser" et menneske, og så plutselig bare ser dets skall når dets ytre, dvs. skallet, forandrer seg. Vi finner et mulig svar i Søren Kierkegaards (1813-1855) tenkning. For ham er den eneste rene form for kjærlighet en "kjærlighet i grunden". Dette er en kjærlighet som ikke forutsetter et objekt, den er rettet imot kjærligheten selv – som igjen ligger til grunn for ethvert menneske. I denne kjærligheten "ser" vi både oss selv og andre som kjærlighetsvesener, og alt ytre, alle våre individuelle egenskaper – og forskjeller – blir uvesentlige. Enhver annen form for kjærlighet er uttrykk for selvkjærlighet; vi elsker bare den annen ikraft av individuelle egenskaper og hva han eller hun representerer av muligheter for meg. Og i en slik selvkjærlighet ligger det alltid en frykt; et annet menneske vil hvert øyeblikk kunne skuffe og såre meg og mine forventninger.

Men så lenge dette mennesket bare er et søtt lite barn har det selvfølgelig små muligheter til å skade oss. Frykten merkes derfor ikke så lett, den overdøves av vår impulsive fortryllelse – vår selvkjærlighet i nestekjærlighetens forkledning. Verre blir det når barnet vokser til, og i pakt med dets fysiske og mentale styrke også dets evne til faktisk å true vår kontroll over det og dets evne til å tilfredsstille oss. Da tar frykten lett overhånd.

Det som er enda mer skremmende med vårt forhold til dagens "monstre" enn Frankensteins forhold til sitt, er at vi faktisk har et bedre utgangspunkt enn Frankenstein: Frankenstein kan unnskyldes ettersom det han gjorde var å sette sammen materialer. Han hadde derfor ingen forutsetning for å kunne tenke seg at monsteret skulle ha følelser og behov for menneskelig kontakt. Med våre "monstre" stiller det seg annerledes, og vi anerkjenner da også deres behov, iallefall i teorien, og iallefall så lenge de er søte små barn med små muligheter til å true våre interesser.